Folkevalgt ikke alltid best (innsender, send til Dagbladet)

Vedrørende Thomas Sæbø sin artikkel "Dinosaurenes dødskamp" i Dagbladet 26 mars: Å innføre et folkevalgt Overhus virker sikkert lurt, istedet for dagens system, og det er helt riktig at endringer i rekrutteringen til Overhuset trengs. Det er imidlertid ikke et folkevalgt Overhus som er den rette oppskriften.

Hvis folk må ha en stat (og det er jeg ikke overbevist om: jeg ville ha foretrukket et statsløst samfunn ledet av fritt konkurrerende, naturlige aristokrater - eller eliter, jeg er vel i det nærmeste anarkistisk elitist) så er maktdeling mye bedre enn en alt-omfattende stat, uansett hvor demokratisk staten må være.

Det som er galt i den nåværende rekrutteringen til Overhuset er at lordene nomineres av partilederne i det britiske underhuset. Denne oppgaven bør overføres til en person utenfor det politiske styret i Storbritannia, forslagsvis Dronningen. Nåværende system inbyder, som framgår i artikkelen, til korrupsjon.

Et folkevalgt Overhus ville svekke maktdelingen i det britiske samfunnet, og ville lide av samme problem som alle folkevalgte statlige forsamlinger. Det er nemlig slik, at de fleste mennesker er i stand til å bestemme over seg selve, men de er ikke i stand til å bestemme over, eller på vegne av, andre. Derfor blir ikke de dyktigeste politikerne valgte, men istedet de beste selgerne, slik den svenske høyrepolitikeren og statsministeren i begynnelsen av 1900-tallet, Arvid Lindman, konstaterte, og som den franske 1800-tallsøkonomen Frédèric Bastiat skrev, så er staten "den illusjon, i hvilken alle tror at de kan leve på alle andres bekostning".

Bastiats tese er sann i alle stater, uansett politisk system, og blir ikke mindre sann i demokratier. Istedet blir tesen mer sann i demokratier, fordi demokratien slipper særinteressene løse, slik som det er blitt i hele den vestlige verden. Gjennom demokratien får mange følelsen av at de har "krav på" andres eiendom.

Maktdeling a la Montesqieu er ikke perfekt, men fungerer som en brems, da de ulike institusjonene i noen grad kan holde hverandre i sjakk. Et Overhus, hvis medlemmer enten arver sin posisjon, eller får den tildelt av Dronningen, er ikke avhengige av særinteresser eller eksterne finansiærer. Riktignok er alle valgte forsamlinger i en stat i noen grad parasitære institusjoner, men et Overhus i denne modell ville være mindre parasitært enn et folkevalgt dito, og ville også kunne stoppe de verste galskapene fra underhuset.

Johan R. Sjöberg, Oslo

(Mer informasjon om Overhuset finnes her.)